Det var en gang et grantre som elsket julen. Han elsket julen så høyt at det eneste han ville, var å få oppleve den innendørs med familien han hadde sett på avstand så lenge. Han hadde elsket måten de snakket, lo og var sammen på år etter år helt siden han var en liten unggran. Og jula var spesiell, da virket familien enda lykkeligere enn vanlig, og varmen fra huset kunne ikke beskrives, den strålte! Han ville være der av hele sitt hjerte.
Tiden gikk og granen ble tristere, hans hjerte verket av lengselen etter å være sammen med familien han vokste opp med på avstand, om enn for en liten stund. Hvis de bare visste hvor høyt han elsket dem. Det hadde blitt flere barn med årene, og han hadde sett dem alle. Han var spesielt glad i den lille jenta i huset, og moren var en nydelig kvinne som elsket å klemme. Det likte han. Selv om han var en gran, ville han nok fortsatt like en klem, tenkte han.
Men så en dag fikk han øye på faren som var i følge med den eldste gutten. Faren bar en øks i hånden. Granen ble litt nervøs fordi de aldri hadde vært så nærme før! Plutselig hørte han faren si til gutten at de skulle velge det fineste juletreet slik at de andre hjemme skulle bli glade. “Hva om de velger meg!” tenkte granen med euforisk frykt. Og så strakte han ut de grønne grenene sine litt ekstra, og snøen som lå tungt over ham falt ned.
Lyden av snøen som falt av granen trakk oppmerksomheten til faren og sønnen, og den lille gutten snudde seg mot treet. “Se far! Vi må ha det, det er perfekt! Se så fin den er!” Gutten smilte bredt og løp bort til granen.
Plutselig kjente grantreet en skarp smerte, noe så vondt hadde han aldri opplevd før, men han skjønte hva som skjedde. Han skulle hjem med familien! Hans familie! Han kunne ikke tro at det var sant. Og så stålsatte han seg mot neste slag. En. To. Tre hugg. Og så falt han, og alt ble svart.
Da han våknet, så han seg rundt. Det var lyst, varmt og lukten var ubeskrivelig. Det luktet blomster, krydder, mat, mennesker. Det luktet hjemme. Han var hjemme, endelig hjemme. Ekte lykke. Han hadde ikke nok ord til å beskrive hva han følte i det øyeblikket.
Familien samlet seg rundt ham der de hadde satt ham opp i stua, de beundret ham, beskrev hvor tette, fine greiner han hadde og lurte på hvorfor de aldri hadde sett ham før. De sa at han var det perfekte juletreet. “Jeg er perfekt!” tenkte granen. Lykken boblet inni ham.
Den lille jenta kom og begynte å danse rundt ham mens hun sang og lo, de andre barna hoppet inn i leken og granen nøt synet. Han hadde sett dem lykkelig på avstand, men han hadde aldri forstått at det kunne føles så godt! Å være sammen med dem, sammen på nært hold.
Moren sa at det var på tide å begynne å kle treet, så sammen begynte familien å pynte det, nedenfra og opp, ovenfra og ned, helt til han sprakk av glitrende lys, kuler og glitter. Han var så vakker!
“Nå mangler bare én ting” sa moren og dukket ned i pynteboksen. Hun holdt opp en gullstjerne. “Juletrestjernen.” Så hun tok en liten krakk, plasserte den ved siden av granen og bøyde seg over ham mens hun festet stjernen til toppen av treet. For granen føltes det som en klem, en varm klem, akkurat som han hadde drømt om så lenge. Og nå var han blitt et skikkelig juletre! Han kunne ikke tro at det var sant!
Dagene som fulgte var fylt med glede, for julen i denne familien var glade dager. Det var en sammensveiset familie, det hadde han sett da han lengtet etter å besøke dem år etter år, og nå var han her. Med dansende barn, en plystrende far, moren som alltid kom og helte vann ved foten hans og en liten katt som holdt ham med selskap om natten når hun sov under grenene hans. Det likte han. Han hadde faktisk møtt katten før da hun var på utflukt. Han satte pris på hennes selskap når de andre sov.
En morgen kom mor og far ned til ham om natten og la pakker under ham. Han hadde sett dem gjøre det alle de andre årene. Nå var det hans tur. Han følte ansvaret dette innebar. Å være juletreet med alle pakkene under. Familien tok disse én etter én neste kveld, og alle satt i den store sofaen og smilte stort og klemte hverandre. Så stolt og lykkelig han var!
Men det var noe annet han følte samtidig. En stor sorg skyllet over ham. Han visste at dette ikke ville vare evig. Han visste hva det betydde å være et juletre. Snart ville han være borte, han ville sakte dø. Faktisk hadde han allerede begynt å miste noen av de tykke, grønne nålene sine. Tanken, midt i all lykken, gjorde ham veldig trist. Han elsket å være sammen med familien sin. Han elsket å være et juletre. Han var juletreet deres, men han ville forsvinne. Han trøstet seg med at det ikke var så mange nåler som hadde falt enda “Jeg har en stund igjen. Dette er mitt beste minne.” Alt han ønsket var å leve i nuet.
Julaften kom og alle var så glade. Granen så gleden i barnas øyne og den lille jentas øyne glimtet mest, det likte han virkelig å se. Et så vakkert barn hun var. Hans favoritt. Hun hadde sneket seg inn mange netter da familien sov bare for å sitte og snakke med ham og fortelle ham hvor vakker og fantastisk han var. Åh, så glad han var i henne!
Familien åpnet pakkene én etter én til det ikke var noen igjen, akkurat som han hadde sett da han sto ute i skogen og så på dem. De satt der med ham hele kvelden, spiste og drakk og var sammen. Latter og sang runget i hele hjemmet, og dette var høydepunktet under hele tiden hans her i huset. Det var det beste han noen gang har vært med på! Han var sammen med dem han elsket mest, vakker, staselig og med en krone på hodet. Helt til de alle la seg og han var alene igjen.
Med både lykke og tristhet følte granen at han hadde opplevd den fineste tiden i livet sitt, og han visste at han nå sakte ville bli glemt til det var på tide for ham å gå. Julaften hadde vært hans dag, nå skulle det komme dager da han bleknet fortere og fortere for hver dag. Moren ville glemme å vanne ham, og den vakre julestemningen ville blekne med ham. Julen var over, og det var hans tid også. Men han følte at lykken overdøvet tristheten i ham. Han hadde fått oppleve en kort stund med familien. Og det var verdt alt for ham
Nitten dager etter jul kom den lille jenta ned tidlig om morgenen før de andre våknet og satte seg ned like ved ham. “Tenk så vakker du var, kjære gran. Jeg vil alltid huske deg, du var det vakreste juletreet vi noen gang har hatt. Tenk at vi fant nettopp deg!” fortalte hun ham mens hun rørte ved de gamle grenene hans. Han kjente hennes lette kjærtegn og prøvde nok en gang å strekke seg. Men flere nåler falt og han sank sammen igjen. Den lille jenta sukket “Jeg skulle ønske det alltid var jul så du alltid kunne være med oss”. Og så reiste hun seg og gikk.
I løpet av dagen hørte granen faren klage over hvor stakkarslig treet hadde blitt og at det måtte ut, men den lille jenta var alltid der og sa bestemt “En dag til, far!”
Det ble sent og familien la seg. Granen var alene og katten var hans eneste selskap. Hun viklet seg rundt den nakne stammen hans og la seg ved siden av ham. Han følte en ro og visste at tiden var inne. Han var i ferd med å gå nå, men katten trøstet ham med purringen hennes, og en varme spredte seg gjennom stammen hans og ut i de små grenene.
Sakte, sakte bleknet rommet bort. Han hørte latteren og sangen fra minnene, men denne gangen hadde han vært blant latteren i varmen og ikke i det fjerne i kulden. Den store uret i rommet slo midnatt med et klang, og granen mimret en siste gang. Dette var det vakreste i livet hans, kort men vakkert etter alle de årene med lengsel etter kjærlighetens varme. Den hadde han fått følt på. Det betydde alt.
Slutt.
