Snø. Det er som om naturen tenker: “Vi trenger noe ekstra her… Jeg vet! La oss dekke bakken med et fluffy hvitt teppe og se hvordan folk reagerer.” Og ganske riktig, reaksjonene er delte. Noen elsker det, mens andre føler seg som fisk på land.
For den første gruppen er snø synonymt med ren lykke. De er klare til å hoppe rundt som barn og lage snømenn som om det var en olympisk øvelse. Men for den andre gruppen er snø lik en ulykkesdag. Det er som å gi et stort “nei takk”-kort til produktivitet og et “farvel” til å kjøre bil uten å få hjertebank.
Men faktum er at snø er som et utropstegn fra naturen. “Ro dere ned, stopp alt dere holder på med og beundre skjønnheten min!”. Det er som om den vil at vi skal sette pris på at alt blir hvitt på et øyeblikk, selv om det betyr at vi må skrape et tonn av bilen.
Tenk på snøen som en makeover av verden. Det er som om alt som før var skittent og kjedelig blir forvandlet til et postkortperfekt vinterlandskap. Men det er som om naturen har glemt å ta med en bruksanvisning for hvordan man skal håndtere dette hvite kaoset når man skal på jobb.
Og hva med å kjøre bil når snøen bestemmer seg for å danse på veiene? Det er som å kjøre på en skøytebane, men uten musikken og med uvissheten om hvorfor bilen plutselig danser sin egen dans.
Men til tross for alle utfordringene forener snøen oss også. Vi er alle i samme båt (eller rettere sagt samme snøfonn). Vi nikker medfølende til hverandre når vi strever med å måke oppkjørselen, eller når vi hjelper til med å dytte ut en bil som har kjørt seg fast i snøen.
Det beste med snø? Kanskje den gir oss en unnskyldning til å drikke varm sjokolade uten å bli dømt. Det er som om snøen er den perfekte unnskyldningen for å slappe av og nyte livet litt mer.
Så, kjære snø, du er som den uventede gjesten som dukker opp uten å ringe på forhånd, og selv om du roter litt, lyser du opp på din egen luftige, vinterlige måte. Vi er kanskje ikke alltid klare for deg, men når du først er her, lar vi oss rive med i snødansen din.
